– Vi må lære av rapporten fra 22. juli-kommisjonen - Fagforbundet

– Vi må lære av rapporten fra 22. juli-kommisjonen

Mari Sanden
(Foto: Fagforbundet Oslo)

- Vi kan dessverre ikke forandre historien, men vi kan lære av både det som fungerte og det som ikke fungerte, sier leder i Fagforbundet Oslo Mari Sanden. – I alt det vonde, gjør det godt å se at kommisjonen verdsetter det i rednings- og oppfølgingsarbeidet våre medlemmer har vært involvert i etter tragedien.

– Våre tanker er fortsatt hos alle de som er rammet av terroraksjonen 22. juli, sier leder i Fagforbundet Oslo, Mari Sanden  I tillegg vet vi at terroren var et angrep på våre verdier, og den bevegelsen vi er en del av. Fagbevegelsen mistet mange medlemmer på grunn av terrorhandlingene i Oslo og på Utøya den 22. juli. Også derfor er det viktig for Fagforbundet å engasjere oss i debatten hvordan vi skal styrke beredskapen og hvordan nyttiggjøre kommisjonens arbeid.

Stolte av det som fungerte

I all kritikken som kommer de neste dagene, skal vi heller ikke glemme den gode innsatsen som ble lagt ned. Mange av våre medlemmer ble involvert i rednings- og oppfølgingsarbeidet etter 22. juli. Det er behørig og gledelig at helsevesenet og brann- og redningsetaten får ros for hvordan de utførte sine oppgaver. En av hovedkonklusjonene i rapporten er at Helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte. På samme måte som de frivillige organisasjonene som Norsk Folkehjelp får skryt for den jobben de har gjort.

Dette sier kommisjonen om redningsarbeidet i Oslo kommune:

Rapporten om Brann- og redningstjenesten

Brann- og redningstjenesten var involvert i aksjonene både i Oslo og på Utøya med et stort antall innsatspersonell fra totalt elleve brann- og redningsvesen og fem 110-sentraler. Hovedbrannstasjonen til Oslo brann- og redningsetat(OBRE), som ligger som nærmeste nabo til regjeringskvartalet, ble selv rammet av bomben i regjeringskvartalet og fikk store fysiske skader. Stasjonens kjøreporter og dører ble ødelagt, og vinduer ble blåst inn.

Oslo brann- og redningsetat hadde likevel hovedansvaret for brann og redningsvesenets innsats i regjeringskvartalet og gjorde en imponerende innsats. Bombeeksplosjonen skjedde rundt vaktskifte, og dermed var en innsatsstyrke på cirka 150 personer tilgjengelig på dette tidspunktet. I tillegg ble OBRE bistått av fire andre brannkorps som bidro med innsatspersonell i regjeringskvartalet eller med å dekke oppberedskapen andre steder i byen.

OBREs utrykningsleder tok seg til skadestedet til fots og var der allerede kl. 15.29. Til tross for vanskeligheter med å få brannbiler ut fra hovedbrannstasjonen på grunn av materielle skader var tre brannbiler klare til innsats kl. 15.34. I første fase arbeidet mannskapene fra brann- og redningstjenesten med livreddende førstehjelp, og bilene ble brukt til å transportere skadde personer. Videre omfattet brannvesenets innsats på skadestedet brannslokking, søk i bygninger, teknisk redning og sikring av skadested. På det meste var cirka 70 mannskaper fra brann- og redningstjenesten i innsats samtidig ved regjeringskvartalet.

Om AMK og den akutte fasen

Flere tusen mennesker var involvert i det viktige arbeidet med å redde liv og helse 22/7 og i den nærmeste tiden etterpå. Helsepersonell, brannmannskaper, politi, frivillige organisasjoner, Sivilforsvaret og en mengde frivillige enkeltpersoner mobiliserte stort og utviste profesjonalitet, medmenneskelighet og heltemot denne dagen. Terrorangrepene utløste den største redningsaksjonen i Norge i nyere tid, og den prehospitale redningsinnsatsen var imponerende. Sykehusene leverte traumebehandling i verdensklasse, og en god fordeling mellom nivåene i helsetjenesten sørget for at det ikke oppsto flaskehalser. Utfordringene sto imidlertid i kø. Mye skulle klaffe for at  helse- og redningsaksjonen skulle bli vellykket […]

Den første nødsamtalen om bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet kom inn til AMK Oslo/Akershus kl. 15.26.  Kaos og forvirring hersket i Norges maktsentrum; bygninger var raserte, glasskår fløt, alarmer ulte, det var røyk og papirer i lufta og bløende, skadde og omkomne mennesker på bakken. I alt ble det registrert cirka 80 nødmeldinger til AMK-sentralen etter eksplosjonen, og de fire medisinske operatørene greide å besvare cirka halvparten av dem.

I løpet av de første tre minuttene ble ti akuttambulanser, én legebemannet ambulanse, én operativ leder og én motorsykkelambulanse dirigert mot regjeringskvartalet. Parallelt med dette ble det igangsatt varsling til de andre nødetatene, sykehusene i Oslo og legevakten.

Operativ leder og legeambulansen ankom til skadestedet kl. 15.30. De opprettet umiddelbart en samleplass for skadde ved Høyesteretts plass, i samarbeid med de andre nødetatene. Ambulanselegen tok rollen som fagleder helse (FH) og innledet triage – en vurdering av pasientens tilstand og hastegrad, behov for livreddende førstehjelp og stabiliserende behandling før transport, samt vurdering av hvor pasienten skal transporteres for videre behandling […]

Brann- og redningstjenesten bidro med mye personell i regjeringskvartalet og gjorde en stor innsats på skadestedet. De deltok blant annet i søk etter skadde i de ødelagte bygningene, bisto med livreddende førstehjelp og transporterte skadde personer.

Så snart man begynte å få oversikt over skadeomfanget, ble det iverksatt katastrofevarsling til andre enheter under Oslo universitetssykehus HF (OUS). I henhold til beredskapsplanene ble kriseledelser etablert, og kl. 15.48 gikk det ut varsling om gul beredskap. Ganske raskt besluttet man imidlertid å ta høyde for verste fall-scenarioer, og kl. 16.08 ble beredskapen oppgradert til rød.

Beredskapsplanen for Helse Sør-Øst RHF har fastsatt at OUS skal overta den operative koordineringen av de regionale ressursene ved katastrofer av en viss størrelse. AMK Oslo/Akershus overtar da som regional AMK-sentral og disponerer alle ambulanseressursene i regionen. Denne funksjonen ble etablert kl. 15.50, og ambulanse-/luftambulanseressurser ble innkalt fra omliggende helseforetak og frivillige organisasjoner. En halv time etter eksplosjonen var 41 ambulanseenheter tilgjengelig og 72 enheter etter en time.

Ambulanser kom helt fra Østfold, og svenske ambulanser sto i beredskap ved grensen for å rykke inn hvis det oppsto behov i Østfold.

I tillegg til radiosamband kommuniserer AMK-sentralene med sine ambulanseenheter gjennom et IKT-støttesystem (AMIS), som overfører oppdragsinformasjon elektronisk ut til enhetene og statusrapporter fra dem tilbake til sentralen.Systemet inneholder også loggføring, og det er koblet opp mot sentralenes GPS-baserte flåtestyringssystem.

Hver av landets 19 AMK-sentraler kan imidlertid bare se og styre sine egne ambulanseressurser gjennom disse systemene. Ved den store pågangen etter bombeeksplosjonen brøt AMIS-systemet på AMK Oslo/Akershus sammen. Kommunikasjonen mellom sentralen og ambulansene kunne deretter bare ivaretas over radiosambandet. Denne utfordringen ble imidlertid etter kommisjonens vurdering håndtert bra, blant annet fordi man har erkjent IT-systemets sårbarhet, og derfor regelmessig øver på aksjoner der nettopp systemet faller ut.

Kommisjonens vurdering av Oslo Universitetssykehus –Ullevål

Ullevål sykehus har et av de ledende traumesentrene i Skandinavia og erfaring med å ta imot hardt skadde fra hele Norge. Akuttmottaket på Ullevål sykehus fungerte etter kommisjonens syn svært godt 22/7. Triagen ble gjort ved inngangen av en av de mest erfarne traumekirurgene. Det bidro til at riktig behandling kom raskt i gang for alle pasientene. Det var videre tilstrekkelig med personell på Ullevål, og sykehuset kunne blant annet organisere ett traumeteam på hver skadde. Traumeteamene gjorde en formidabel innsats.

Av 31 delvis hardt skadde pasienter som ankom til Ullevål etter de to hendelsene, overlevde 30. Ut fra internasjonal klassifisering skulle man forvente at et godt traumesenter ville oppnå en overlevelse på 26 – 27 pasienter med slikt skadeomfang. Dette vitner om medisinsk behandling av høy internasjonal kvalitet, og at pasientene fikk optimal medisinsk behandling.  Operasjonsavdelingen på Ullevål sykehus mobiliserte raskt operasjonsteam og operasjonssaler.

I og med at det var et par timer mellom angrepet i Oslo og på Utøya, fikk sykehuset tid til å remobilisere nødvendig utstyr og kompetanse på alle nivåer. Mobiliseringen av et stort antall respiratorplasser på Ullevål sykehus skjedde også i henhold til den gjennomarbeidede beredskapsplanen

Kommisjonens vurdering av Oslo legevakt

Den 22/7 behandlet Oslo legevakt et uvanlig stort antall skadde pasienter på kort tid. Dette ble effektivt håndtert gjennom høy mobilisering, effektive arbeidsrutiner og god arbeidsfordeling mellom allmennlegevakt og skadepoliklinikk. Fordelingen av skadde i Oslo mellom legevakten og Ullevål sykehus var en viktig suksessfaktor. Legevakten tok imot et stort antall lettere skadde, slik at Ullevål kunne konsentrere seg om de alvorlig skadde. Arbeidet som ble gjort på legevakten, fungerte dermed som en avlastning for Ullevål sykehus.

At denne fordelingen var riktig, illustreres av at bare to pasienter måtte sendes videre fra legevakten til sykehus. Disse pasientene kunne forlate sykehuset samme kveld. Dette var en følge av god triage på samleplassene, men også en konsekvens av at Oslos innbyggere er vant til å henvende seg til og har tillit til legevakten. Mange lettere skadde tok seg derfor fram dit på egen hånd.

Kommisjonen om frivillig innsats

De frivilliges organisasjoner er en bærebjelke i norsk beredskapsarbeid. Sjelden har verdien av frivillig engasjement og enkeltpersoners initiativ vært vist tydeligere enn i minuttene etter  eksplosjonen i regjeringskvartalet og på og ved Tyrifjorden 22/7. Tilfeldig forbipasserende, campingturister og fastboende ved Utøya ble denne ettermiddagen helt avgjørende brikker i en av landets største redningsoperasjoner noensinne. Vanlige mennesker trådte til og fattet beslutninger om å handle. For politiaksjonen var deres innsats helt avgjørende. Uten de frivilliges innsats denne dagen ville flere liv ha gått tapt, og skadeomfanget ville vært større. Mange av disse heltene deltok med en imponerende og uegennyttig innsats med fare for eget liv. Den medmenneskelighet og innsatsvilje disse viste, sammen med de etter hvert tusener som i organisert og uorganisert form deltok i å håndtere tragedien, bør tjene som en inspirasjon i møte med framtiden.